Vær raus med deg selv og andre.

Publisert i Midtnorsk debatt i adressa + den 16.04.20 og papirutgave den 14.03.20.

Jeg har, både privat og gjennom rollen min som jobbkonsulent, møtt mennesker som kjenner på ensomhet og utenforskap. Flotte mennesker. Noen med bagasje fra annet land, andre med bagasje herfra. Alle med erfaringer på godt og vondt og med en kompetanse på livet som er unik for den enkelte. Hvem som helst kan sitte på den andre siden av bordet - det kunne vært deg eller meg. Jeg har også møtt mennesker som på grunn av mobbing og utenforskap i barndomsårene sliter med dårlig selvfølelse og depresjon som voksen. 

Mye kunne vært unngått om hver enkelt var bevisst sitt ansvar i alle rollene vi har som forelder, arbeidstaker, arbeidsgiver eller “mennesket i gata”. Som forelder bør du si i fra dersom du ser at en elev i klassen til barnet ditt ikke blir invitert til bursdagsfeiring - det er ikke greit å holde én utenfor. Inkluder barnet som du ser stadig står alene i barnehagen når du leverer barnet ditt og gi beskjed til de ansatte så de kan hjelpe. Ta ansvar som lærer og ikke la elevene selv plukke ut hvem de skal ha på laget sitt i gymtimen. Ta kontakt med forelderen som står alene på arrangementet i barnehagen om du har lett for å prate - ikke alle synes det er like enkelt å starte en samtale. Inviter kollegaen som sitter alene i lunsjen inn i samtalen. Som arbeidsgiver bør du se jobbsøkerens kvaliteter fremfor eventuelle hull i CVen eller redusert arbeidskapasitet. Det er så utrolig mye god kompetanse - de må bare få muligheten til å vise det. Si fra når du hører en rasistisk kommentar eller observerer forskjellsbehandling på bakgrunn av hudfarge, religion, seksuell orientering eller funksjonshemming - ikke stå der som en passiv tilskuer.

Det handler helt enkelt om å bry seg, se hverandre og respektere hverandres ulikheter. Er du nysgjerrig på menneskene rundt deg så ser du at alle har sin livshistorie, med utallige opp- og nedturer, gleder og sorger. Vi er alle like tross våre ulikheter. Vi ønsker å fremstå på best mulig måte. Vi ønsker å bli likt, sett og hørt. Vi ønsker ikke å være til bry for andre eller legge oss bort i andres liv. Når du spør en nabo, en gammel venn, en klassekamerat eller en kollega “Hvordan går det med deg?”, så forbered deg på å ta imot noe annet enn “alt er bra”, for alt er ikke alltid bare bra. Vi tar til takke med et overflatisk svar, ikke nødvendigvis fordi vi ikke bryr oss, men fordi vi ikke ønsker å blande oss inn i andres liv. Kanskje er det nettopp det vi må gjøre. Stille direkte spørsmål når vi ser at ikke alt er bra og gi rom for den dypere samtalen. 

Likeså må vi prøve å være modig og gi et ærlig svar når vi blir spurt av noen som bryr seg. Det ligger mye styrke i å være åpen og ærlig. Det er lov å være “litt ut av seg” når en står i en skilsmisse eller en barnefordelingssak, eller opplever sykdom eller dødsfall blant sine nærmeste. Det er også lov å føle seg sliten og surrete som småbarnsforelder. Min erfaring er at det er lettere å fungere på jobb om arbeidsmiljøet gir rom for åpenhet. Det er lettere å takle utfordringer om vi snakker med hverandre og deler erfaringer. Det får oss til å forstå at vi ikke er alene om våre utfordringer, følelser og bekymringer, og dét gjør godt.

Møt blikket og gi et smil eller et hei til de du passerer i butikken, på gata, på arbeidsplassen, på bussen. Vis at du ser dem. Og om du er riktig tøff bør du starte en samtale. Det øyeblikket de får av deg koster deg så lite og kan redde dagen for noen. Det kan til og med forlenge livet til det ene mennesket som sårt trengte å få bekreftet at han betyr noe i verden. Det kan også føre til nye vennskap - og da er vi godt i gang med å bekjempe ensomhet og utenforskap.

Sølvi Dørum Kailasanathan